Terapi

Vel, denne gangen har jeg tenkt å ta meg sammen. Tror jeg.

Grunnen til at jeg får beskjed om å begynne å skrive igjen, er fordi jeg ikke har reagert. Det ble nemlig nylig slutt mellom meg og kjæresten min, og jeg er så merksnodig at jeg ikke engang vet hvordan å reagere. Kanskje ikke så rart, når man er 16 år og gjør det slutt med kjæresten som man har vært sammen med i 1 år og nesten en måned? Neimen om jeg vet.. Det er i allefall derfor jeg er nødt til å skrive, forteller venninna mi meg.

Så jeg skal altså skrive om alle ting jeg tenker og ikke tenker til mennesker jeg kjenner og ikke kjenner. Problemet er bare at jeg ikke vet hva jeg tenker. Akkurat nå tenker jeg at jeg må samle sammen skittentøy. Jeg tenker ikke på hva den siste CD plata jeg spilte var. Eller, nå gjør jeg det..

Som sagt så har jeg ikke reagert på bruddet enda. Men for pokkers skyld, er det fasit på hvordan å reagere nå? Jeg lå i armene til venninna mi og gråt i en time uten å si et ord, og etter det har jeg enda ikke vært alene (før akkurat nå). Er ikke det å reagere? Beklager at jeg ikke er den som legger meg ned for å dø. Bruddet var ikke akkurat uventet. Både jeg og han visste at det kom til å skje. Og til alle dere som spekulerer så jævlig at dere må finne på en grunn for at vi to gjorde det slutt bare så dere har noe å snakke om: Det ble slutt fordi vi begge savner å være kompiser. Noe som vi nå er. Kompiser, altså. Og det er helt greit for meg. Det er klart jeg savner han, og savner noen som kan holde rundt meg og si at alt går bra. Antar det går seg til med tiden. Håper ihvertfall det.

Ellers...