Etter år med sangtekster og andre menneskers ord, er jeg kanskje endelig sterk nok til å skrive mine egne. Kanskje er tiden her da jeg selv må sette ord på det jeg tenker og føler. Kanskje tiden er inne for å være så ærlig som jeg kan være, både mot meg selv og mot andre. Jeg kan ikke alltid stole på at noen kommer til å si tankene mine for meg for bestandig. Jeg kan faktisk ikke stole på noe som helst i denne verden, annet enn det faktum at alt endrer seg. Enten vi liker det eller ikke så forandrer ting seg. Alltid.
Vi har alle våre mørke hemmeligheter. Vi lyver alle sammen, om alt sammen. Forskjellen på meg og "dere", er at jeg innser at alle lyver. Jeg innser at jeg lyver. Verden er ikke et vakkert mysterium med mennesker som har så mye å skjule bak "masken" de har på seg. Vi lyver, vi stjeler fra hverandre, vi bedrar og vi ødelegger. Menneskets natur er bygd opp på en måte som gjør at vi alltid setter oss selv først. I ekstreme tilfeller kan vi være i stand til å sette andre foran oss, men vi vet alle at et bestemt spørsmål farer gjennom hodet til alle sammen. "Hva tjener jeg på det?". Vi er selvopptatte dyr, og vi trenger å innse det, først som sist.
Så vi lyver. Vi lyver for alle rundt oss, men kanskje mest for oss selv. Historien du skulle fortelle var kanskje ikke så spennende likevel, så du krydret den opp. Du gjør det så troverdig at du faktisk tror på det selv. Kanskje er du trist en dag uten å helt forstå hvorfor, og når noen spør føler du at du må dikte opp en grunn til å være trist. Du lyver så det renner av deg, men det føles bedre fordi du endelig har en grunn til å være trist. Grunnen er diktet opp på flekken, men du trenger å tro på det for å gi deg selv lov til å henge med hode. Vi trenger alltid en grunn til alt. Løgn eller ikke; vi trenger noe å holde oss fast i.
De siste årene har jeg forandret meg utrolig mye. Da jeg flyttet til mitt nye bosted fikk jeg meg nye venner, en slags vennekrets, og jeg la bitterheten bak meg. Eller så bare relokaliserte jeg den. Gradvis ble jeg mer og mer ulik meg selv, til jeg ble en blass jente uten stil og personlighet. En slags klatt som alle sammen kunne like fordi det ikke var noe spesielt ved meg. Da jeg bestemte meg for å vise den jeg egentlig var; en sta og selvopptatt jente som vet at hun er smart og som nyter det, mistet jeg gradvis alle venner jeg hadde. Jeg innså ikke hvor ensom jeg var før jeg innså at de eneste jeg hadde i nærheten var kjæresten min og bestevenninna mi. Og så kuttet hun kontakt.
Bare de siste månedene har jeg fått kjenne hvor sint og bitter jeg egentlig er. Jeg lager taler i hodet mitt over hva jeg ønsker å si til folk. Har lyst til å sette alle sammen på plass en gang for alle. Har lyst til å fortelle alle hvor patetiske de er. Av og til har jeg vanskeligheter for å forstå at enkelte kan være så ufattelig dumme. Og da mener jeg dumme som i å være uintelligente. Men når talen er forberedt og jeg endelig får muligheten til å lire den ut av kjeften, så sier jeg ingenting. Noe temmet meg, noe temmet lysten i å ødelegge andre mennesker med ord. Hun temmet det hele, og nå er hun borte.
Jeg likte den rappkjefta delen med meg. Jeg likte det at jeg enkelt kunne få venner, at jeg lett kunne prate med hvem som helst. Alltid hadde jeg en lur setning å slå tilbake med, noe som gjorde meg trygg. Helt til jeg ble kjent med henne så visste jeg hvem jeg var. Jeg var den frekke, upassende guttejenta som ingen kunne si noe mot. Men så ødela hun det og.
Hun tok fra meg personligheten min, hun prøvde seg på alle jeg likte, hun "stjal" alle vennene mine fra meg, hun tok alltid lyset fra meg. Midtpunktet i alt. Og hvorfor? Fordi jeg lot henne. Jeg skapte henne. Dyttet henne fremover, lot henne utvikle seg. Passet på at hun benyttet alt av potensiale hun hadde. Min første ikke-egoistiske handling var å passe på at hun ble personen og fikk livet hun alltid hadde ønsket seg. Og hva er takken? Å miste henne.
Mine måter for å hjelpe henne kan kanskje diskuteres. Jeg har alltid vært ganske rett frem angående alt i livet mitt, og aldri pakket inn ting. Hun pleide å like det. Hun mente jeg passet på henne, at hun var bedre sammen med meg fordi jeg fortalte henne skillen mellom rett og galt. Kveldene vi hadde sammen ble ofte brukt til at jeg fortalte henne hva hun tenkte. Hodet hennes var alltid fylt av overdramatiske fjortisproblemer som hun ikke klarte å sette ord på, men jeg klarte det. Jeg forklarte henne alt, og hun sa hun satte pris på det. Selv hadde jeg lyst til å fortelle henne hvor latterlig hun var. Ofte gjorde jeg nettopp det, og selv da satt hun pris på mine meninger.
Det var veldig rart å ha en venninne som nesten tilba meg, men jeg likte det. En kan vel kanskje si at jeg er både egosentrisk og en narsissist, men jeg innrømmer det ihvertfall. Det å alltid få en bekreftelse på at jeg er så flott som jeg selv tenker jeg er, er ganske herlig. Derfor mener jeg det er urettferdig at jeg har fått all skyld i alt. Det var min feil at hun kuttet kontakt. Jeg tok ikke godt nok vare på henne, mente hun. Så selvopptatt som hun får meg til å høres ut så er det ganske usannsynlig at jeg kvitter meg med den ene personen som alltid tilba meg; nemlig hun.
Jeg er ikke særlig empatisk av meg. Har aldri egentlig brydd meg særlig hva andre føler eller mener. Jeg er kald, jeg er objektiv, og jeg analyserer. Om du har problemer med kjæresten er ikke jeg interessert i det med mindre det kommer av en psykisk lidelse som jeg kan analysere og prøve å forstå mer av. Opp gjennom årene har jeg hatt mange kjærester, men aldri en som jeg virkelig har grått over og savnet i ettertid. Jeg blir raskt forelsket, men går like fort lei. Samme gjelder venner; jeg mister interesse og søker nye impulser. Aldri har jeg brydd meg om at jeg har mistet en venn på grunn av dårlig kontakt. Men denne gangen bryr jeg meg.
Jeg bryr meg fordi jeg ser selv at jeg ikke er i stand til å finne et hunnkjønn til å erstatte bestevenninnerollen. Det plager meg at jeg ikke har en venninne å gjøre jentegreier med, selv om jeg aldri gjør jentegreier. Jeg liker å ha muligheten til å gjøre sånt, selv om jeg alltid sier nei. Jeg savner følelsen av at noen vil ha meg, og vil finne på ting med meg, og bare vil ha oppmerksomhet av bare meg.
Så nei, Charlotte, jeg er ikke «for bra for deg», og du er ikke for bra for meg heller. Vi er rett og slett for ulike. Du ble endelig den du skulle være. Du fikk endelig langt hår, bykjæreste, og muligheten til å gå lettkledd uten å bli gjort til latter. Du fikk endelig IKEA rommet ditt, og en fnisete venninne du kunne slappe av med ansiktsmaske sammen med. Endelig fikk du alt du ønsket deg, og jeg passer ikke inn. Jeg vil ikke passe inn der. Jeg vil ikke prøve å passe inn som din venn lenger, for jeg er ikke slik. Aldri mer skal jeg tvinge meg selv i en gruppe der jeg ikke passer inn.
Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg ønsker deg alt vell, men det gjør jeg ikke. Denne gangen bruker jeg mine egne ord, og det jeg lenge har prøvd å fortalt er at jeg jeg er fullstendig likegyldig til hvordan du har det nå, for du passer ikke inn som min ego-boost lenger. Jeg har ikke lenger muligheten til å bli sterkere sammen med deg, eller å styrke egoet mitt ved å snakke med deg. Det som skjedde mellom oss skjedde fordi jeg innså at jeg klarte meg uten deg. Sannheten er at jeg ikke lenger har bruk for deg.
Dette er altså meg. Kynisk til det ekstreme, men ærlig når jeg først prøver. Jeg lyver ofte. Jeg lyver for at folk ikke skal bli skremt av hvem jeg egentlig er. Etter å ha lest dette, hadde du hatt lyst til å bli kjent med meg? Har du nå lyst til å bli venn med meg? Jeg tviler. Men det går greit. Jeg har en hel verden der ute, og noen forstår meg nok. En dag skal dere alle få se at jeg er så fantastisk som jeg selv tror jeg er. Inntil da kan jeg godt være alene.
